Kapittel 1: Vær dobelt så tykkhudet og mangedobelt så dyktig

Zhongying%2BKristoffersen%2B2

(Dette innlegget ble først publiserte i Drammens Tidende den 5 april:)

Jeg burde egentlig bare fortelle om de rosenrøde historiene, for jeg er klar over at folk ikke liker syting, særlig fra en sånne som meg. Så tenkte jeg at jeg ville ha hånet de 80 % av gründerne (og de nesten 100 % gründerne med innvandrerbakgrunn) som ikke lykkes om jeg bare forteller om de fine historiene.

For å være en gründer, særlig en gründer med innvandrerbakgrunn, er en lang oppoverbakke fullt av piggtråd og fallgruver.

Jeg har skrevet “fargerik gründer” i overskriften. Nå om dagen er det ikke akkurat populært å være innvandrer i dette ganske land.

Egentlig burde ikke sånne som meg ha noen sjanse til å lykkes i det hele tatt. Jeg har alle odds mot meg.

Jeg er kvinne, innvandrer og startet opp eget firma i en voksen alder. Jeg har ikke vokst opp og gått på skole i Norge og har ikke de nødvendig nettverk og ressurser rundt meg. Et dårlig utgangspunkt vil mange påstå. Likevel er jeg fortsatt her, to år etter jeg startet opp Lion Healthcare Europe AS. Et mirakel, rett og slett!

Jeg er på nåværende tidspunkt langt fra å kunne si at jeg har lyktes. Likevel har jeg noen erfaringer å dele med de interesserte. Erfaringen er at for at en som meg skal kunne lykkes som gründer i Norge, trenger man flaks, dyktighet og veldig tykk hud. Faktisk må man være minst dobbelt tykkhude og mangedobbelt så dyktig enn en etnisk nordmann.

Det er vanskelig nok å være gründer i seg selv. Det er så mange motbakker man skal klatre og så mange problemer man skal håndtere hver eneste dag. På toppen av det hele har jeg måttet taklet rasisme nesten hver eneste dag.

En liten episode fra hverdagen helt nylig. Jeg befinner meg på et offentlig sted. Noe går galt. Jeg er den første og den eneste som blir spurt om det er jeg som har gjort det. Det var det selvfølgelig ikke. Og hvorfor spurte hun bare meg, ikke de andre norske, om dette?

Akkurat da og der kjenner jeg en fornærmelse krypende på ryggen. Jeg har lyst å svare sarkastisk tilbake og være spydig. Men jeg klarer å kontrollere meg. Mange års øvelse har gjort sitt. Jeg er blitt ganske tykkhudet.

“Nei,” svarer jeg rolig og høflig. Det viser seg at det var en norsk dame som var “den skyldige”. Da fikk pipen en annen lyd, mer vennlig og spøkefull. Det var da bare en misforståelse.

Denne episoden var en bagatell. Men den reflekterer en rasistisk holding hos noen overfor folk med en annerledes bakgrunn. Ingen er rasister. De bare oppførte seg rasistisk.

Jeg tør å påstå at jeg er en av ganske få profilerte personer med innvandrerbakgrunn i Norge. Jeg er blitt kåret til en av  “Topp 10 innvandrere i Norge”, har hatt lederstillinger i flere store norske selskap og har regelmessig vært profilert i norske medier. Jeg har vært, og er, en ressurs for dette landet. Likevel slipper jeg ikke unna rasisme. Jeg tenker på alle dem som ikke er like synlige som meg. Hvor mye rasisme må de tåle i hverdagen sin –  og hva gjør det med dem?

Det krever enorm dyktighet å kunne lykkes som gründer. For meg med innvandrerbakgrunn må jeg i tillegg hele tiden demonstrere at jeg er minst mangedobbelt så dyktig som de norske. Samtidig kan jeg ikke demonstrere for mye dyktighet, for da slår janteloven inn.

Det er en krevende balansegang som jeg bare må beherske hvis jeg skal overleve. Jeg har ikke råd å gjøre feil. En liten feil vil bli mange ganger forstørret og ødelegge masse av det jeg har kjempet så hardt for å bygge opp.

Mange av dere som har lest så langt blir nok deprimerte nå. Ikke bli det. For det som er et lyspunkt er at jeg fortsatt er her. Hvis man ikke blir knekket av erfaringen, blir man sterkere av den.

Jeg takker også for de nordmenn og utlendinger som ser gjennom min hudfarge og min aksent og setter pris på ressursene i meg. De første fire aksjonærene som satset egne penger da jeg startet opp mitt eget firma for to år siden var alle norske. Det var også de andre investorene som satset private midler i den andre emisjonsrunden i vårt selskap.

Det er en enorm tillitserklæring. Jeg er dere evig takknemlig!

One thought on “Kapittel 1: Vær dobelt så tykkhudet og mangedobelt så dyktig

  1. Dette innlegget leste jeg for første gang i 2016 og tenkte, ja, det stemmer, og jeg opplever fortsatt mye av det samme i dag. Det er en stor utfordring å være gründer, innvandre, kvinne og mamma. Skulle ønsker å kunne dele erfaringer med deg!

    Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s